God lørdag, alle sammen.
I går kveld var det tre forholdsvis interessante objekter på en nettauksjon. Det første var
et følgebrev fra 1884. Her lå det nok et forhåndsbud på 3000 eller mer, for hvis vi ser på budhistorikken går det parvis opp til 2950.
Det er vanskeliger å tyde hva budet på denne
frankeringen til Frankrike var, men også her er det et høyt forhåndsbud som får tilslaget, jfr parallelle budøkninger.
Til sist var det et innenlandsbrev sendt med
Kongsvingerbanen i april 1867. Her ser vi at det lå et forhåndsbud på 1300, mens én går til 1350 og én annen igjen klatrer til 1400.
Spørsmålet mitt dreier seg litt om hvordan folk forholder seg når de byr mot forhåndsbud:
a) Psykologisk
pressing opp til en rund grense? (3000)
b) Følgebud, eller bare det at man ikke vil nappe videre? (merk at her går det hundrelapp for hundrelapp; ikke en som smeller til med 1500 med en gang, altså en som fisker -- eller hva?)
c) Sniglebud på 50 kroner opp 1350 (forhåndsbud 1300), hvorpå budgiver faktisk gir seg (!!!) og lar en annen overta sistebudet med 1400? Jeg fatter det ikke, jeg, altså. Hvis noen sikler så fælt på objektet, og har bydd det opp fra 800 til 1350, så gir vedkommende seg på 1400 til en ny budgiver?
Blir online-auksjoner rarere og rarere for hvert år som går, eller ser vi samme trender i salen også?