Tja, hva skal jeg si. Jeg er en lidenskapelig orienteringsløper og frimerkesamler....kankje er det noe med systematikk og komplettering/perfeksjonisme som er saken.
Orienteringsløp gir meg fysiske og intelektuelle utfordinger.
Filateli (jeg velger å kalle det det..) gir meg INTELLEKTUELLE og av og til FYSISKE utfordringer.(Komme seg på den auksjonen og hvordan skaffe den greia når buder passerer 10000,- raske....).
Men hvem av dere klarer å slå meg på Stoltzekleiven opp eller 1500 m på bane - fireblokk Hvit-V on stake - mot RR stempel på NK 1 (hvem tar utfordringen...)
Hei
Jeg er nok en amatør med stor A på alle 3 områdene, men jeg har det moro allikevel.
Fisking var det nok mer av før i tiden, men prøver å få noen timer med fluestanga.
Orientering ( turorientering ) startet jeg opp med ifjor sammen med en annen her på FER, og har i disse dager fått kartene for årets Stifinner - skal ut i morgen og prøve å finne noen poster.
Frimerker blir nok mest høst- og vinterhobby, men blir sommeren som ifjor blir det vel litt tid til det sommerstid også.
Du er hjertelig velkommen dersom du er på disse kanter!!
Alle tre har jo litt med det å finne også, eller jakte? Gjerne i massevare etter frimerker... Gjerne som å kaste flua, spinneren, sluken, marken etc ut i elva.
Men orientering, er det ikke slik at noen allerede har tegnet inn posten på kartet? Blir mer om å gjøre å finne fram? Og om å gjøre å avsløre falskstemplinger? ;-) Og unngå andre fallgruber...
Ja, da er vi tilbake etter årets første jakt på poster.
Enig i at det har noe med å finne/jakte også. Det er en viss likhet med å studere et frimerke for å se om man finner klisjefeilen som er beskrevet i håndboka og det å studere kartet og terrenget for å finne posten som er tegnet inn på kartet.
En ting som også er felles er vel også at begge deler trimmer "topplokket".
Forskjellen ligger vel kanskje i hva som er sunnest for kropp og sjel. Iflg. min lege er nok orientering å foretrekke.
Her er beviset på at vi har vært på post 1 - 2 - 6 - 7 - da er det bare 56 igjen!!!
Jeg er lidenskapelig frimerkesamler, og var tidligere en passe habil o-løper helt til jeg moste kneet mitt i o-cup-finalen for en haug med år siden. Fiskestanga var også flittig i bruk da jeg var yngre, problemet nå er at tiden sjelden strekker til slik at man kan rekke alt... :-)
Arne; det er vel ikke vår felles kjente du er på tur i skauen med vel?
Joda, det stemmer det. Jeg slengte meg med ifjor ( min første sesong), men har skjønt at han har flere sesonger bak seg. Vi har planlagt årets første tur i dag, så han dukker vel opp om ca. 3 timer tenker jeg. Brukbart vær også, så det blir nok en fin tur i dag.
Hmm, jeg løper o-løp (bedriftsidrett) hver tirsdag i sesongen, men kan ikke huske å ha truffet noen andre medlemmer av den lokale klubben der. Ifjor møtte jeg en som gikk tur mens jeg syklet til løpet, det er det nærmeste.
En annen fellesnevner er jo at man må studere små detaljer på papir, dog er papirlappene ev litt ulik størrelse. Ja, og så skal det "stemples" på "posten", selv om stemplingen under løp nå skjer med en elektronisk brikke, som registrerer minutter og sekunder, ikke dato og år.
Det virker som om jeg skiller meg litt ut også her, da jeg aldri kan huske å ha løpt orientering med unntak av det skolen hadde å by på (har for øvrig ingenting imot løping eller turer i skogen, men kombinasjonen blir for mye av det gode...), og fisking er definitivt ikke min stil; tenk bare på de stakkars fiskene.
Frimerker som avkobling kan man i mitt tilfelle vel også sette et stort spørsmålstegn ved; den typiske Donald Duck-posituren der Herr Duck sitter bak skrivebordet og sorterer merkene sine i ro og mak, virker fornuftig nok, men virkeligheten er en annen; finner jeg for eksempel en QXL-auksjon som virkelig interesserer meg, legger jeg ofte inn bud i siste liten; sorteringen av dublettsamlingen min (nye album som følge av flere merker) har iallfall pågått de siste ti årene uten at jeg noen gang får tid til å bli ferdig; å følge med i Postens nyutgivelser og utallige papirtyper er mas, mas, mas over hele linja (for å sitere Dum-Dum-Boys), og det er utallige ting jeg skulle ha gjort på det filatelistiske feltet (som å skrive diverse artikler om automatmerker her på Frank E. Ring), men som jeg aldri får tid til. Blant annet fordi jeg vanligvis bruker relativt lang tid på å skrive noe jeg er tilfreds med som følge av utallige rettelser og forbedringer.
I lys av dette kan jeg huske filateliens verden som en fredens oase den gang man fortsatt kunne rusle i det vanligvis folketomme Postmuseet i de fordums dager da det fortsatt befant seg i Oslo, den gang man kunne få kjøpt alle mulige papirtyper i Frimerketjenestens publikumsvennlige lokaler i Kirkegaten og personalet hadde full oversikt over varebeholdningen, den gang det ikke eksisterte noe som het QXL og man måtte haste hjem for å legge inn bud på auksjonen som slutter 20:18; den gang man hadde færre merker, men desto større samlerglede. Hadde man skrudd klokken tilbake til 1930- eller 1920-årene og spurt datidens samlere om hvilken ro de fant i frimerkenes verden, hadde man kanskje oppdaget at desto lenger man går tilbake i tid - desto fredeligere var det å være samler, noe som for øvrig vel også kan sies om mestparten av samfunnet vårt. Så sent som i 1980-årene kunne man gjøre alminnelige ting uten å oppdatere Facebook eller Twitter annenhver time, og få begravelsen avbrutt av en kimende mobiltelefon.
Skal jeg derimot slappe av, velger jeg andre løsninger. En bok, en gitar, en film, en penn og et stykke papir, eller simpelthen den universielle stillheten som er å finne i en skyfri, klar stjernehimmel som strekker seg lenger enn menneskesinnet er i stand til å fatte. Før naboen tidlig neste morgen bryter stillheten med en boremaskin og en hammer, og begynner å pusse opp atter en gang.
Da skulle man ønske man hadde kraftigere slagvåpen enn albumet med norske tjenestemerker.
Mener du det er mer stress å samle frimerker nå, eller er det blitt mindre tid til frimerkesamling?
Permalink Svar innen mpi den 28 mai 2010 kl. 23.26
Etter min mening er det utvilsomt langt mer stressende å være frimerkesamler i Norge enn for eksempelvis tyve eller bare ti år tilbake.
Som tidligere nevnt fravær av Postmuseet og biblioteket med kunnskapen som lå lagret der, Frimerketjenestens kontor på gateplan og deres oversikt over samtlige papirtyper, flere og dyrere utgivelser, kortere salgstid for særfrimerker (selv på "hovedfrimerkekontoret" i Grensen i Oslo er utvalget mindre i forhold til utvalget i frimerkeluken i Kirkegaten som stengte i 2008 - om du husker den) og styggere stempler (med mindre man stiller seg i køen på et av de gjenværende postkontorene og spesifikt ber om pen avstempling, er sjansen omtrent lik null for at sendingen blir pent stemplet).
Bare for å nevne noe. Å samle "Norge komplett" med alle papirtyper var noe alle kunne gjøre tidligere uten stress og mas. De hyggelige damene bak frimerkedisken i Kirkegaten hadde full oversikt så sent som i 1999, og det samme hadde man på hovedkontoret. Idag er det blitt et rent lotteri der ingen har noen som helst oversikt over hvilke papirtyper det nederlandske trykkeriet bruker før merkene til slutt dukker opp på QXL og selges for noen hundrelapper pr. stk. Å samle pene stempler på brev er umulig med mindre man selv kjøper merkene og står i kø, da ingen sender brev lenger med unntak av samlere. Og så videre. Med mindre man nøyer seg med å samle Disney-merker fra Bermuda eller begrenser seg til Postens offisielle samleprodukter (det er blitt mange av dem etter hvert), krever samling av nye utgivelser enten en stor og åpen lommebok, eller bruk av UV-lampe på hvert eneste postkontor.
Kort sagt en hobby for spesielt interesserte, og ser man på kommentarene folk ga i Dagbladet i forbindelse med salget av den gule treskillingen, kunne vi like gjerne ha levd på en annen planet; hadde dette vært i 1980, hadde de aller fleste ungene en eller annen gang samlet frimerker, og frimerkesamling hadde en annen aksept i samfunnet.
Selv har jeg som kjent gitt opp, og det er kun automatmerkene jeg fortsatt samler av det som utgis pr. idag - der er det heldigvis fortsatt et moderat utgivelsestempo, selv om tre ulike sommerfugler vitner om at man forsøker å presse sitronen også der.
Når jeg skriver koble av, så mener jeg at jeg "legger bort" alle andre problemer og konstentrerer meg om filateli/fisking/orientering.
Jeg reagerer litt på at du skriver at det er mas, mas mas.....
Det er da nok mas og stress ellers i livet slik at en hobby som du frivillig har valgt burde da ikke være masete og stressende?? Tvert imot burde den være morsom og avslappende slik at du kan ta en pause i en stressende hverdag.
Dersom hobbyen min bare blir mas og stress da tror jeg at jeg ville finne på noe annet å å bruke fritiden til.