Mange i frimerkeklubber mener at overskriften hadde passet godt på virksomheten til Posten Norge Frimerketjenesten som utgir nye frimerker før man overhodet har rukket å motta forrige utgave på brevpost adressert til jobben eller privat. Men i dag er det en annen form for melking jeg ønsker å høre andres kommentarer til, nemlig måten auksjons-arrangører strekker seg litt i lengste laget for å få objekter til auksjonene sine. Koste hva det koste vil, så sitter representanten deres med skiltet høyt i været lenge etter at mer normalt tilkoblede hoder har satt kryss og tre utropstegn i auksjonskatalogen sin. (Representanten, ja, for det er bare i de færreste tilfeller at d'herrer tar turen selv). Selv garvede handlere, som vet omtrent på krona hva det er mulig å få ut av en frimerkesamling eller brevlott, blir litt oppgitt over pengegaloppen. Og hvis kronasjen galopperer, da er én ting sikkert: vi samlere ender opp med regninga. Det er som med staten og statsbudsjettet - vi betaler.
I fjor høst fortalte ryktene på by'n i Malmø at det var Thomas Høilands representant som hadde kjøpt en svær lott med norske, skillingsfrankerte brev. Men åssen han skulle klare å tjene penger på dem, var det ingen som forsto. Brevene ble nemlig kjøpt meget dyrt, i de flestes øyne. Nå kan det selvfølgelig forklares med at Høiland ønsket seg en sterkere Norge-avdeling i en kommende auksjon, samt at firmaets online-auksjon kunne trenge noen flere norske höjdare. Men spørsmålet blir da om Høiland er interessert i å ha 300 000 kroner bundet i åtte måneder bare for å pynte opp i katalogen? Begynner virkelig innleverer-markedet å bli så tynnslitt? Jeg synes fortsatt det flyter over av norske skillingsbrev overalt hvor jeg etterspør dem. Men samtidig har vi sett en utvikling med lavere priser for skillingsbrev generelt; samlere, eller rettere sagt investorer, er ikke like villige til å risikere helsa på å plassere grunkene i skjøre papirlapper som den yngre garde ikke engang aner hva er eller hvorfor har eksistert. Med mindre auksjons-arrangøren driver blåkors-virksomhet, vil derfor utropspriser og suksessprovisjon kalkuleres nøye for å dekke inn omkostninger rundt innkjøp, rentekostnad, administrasjon, og fortjeneste. Helt forenklet vil det føre til at et merke eller et brev som bare 1 person kunne tenke seg å betale mer enn 1500 kroner for, men med utrop diktert etter kalkyler til 2500, blir 1000 kroner dyrere enn hva markedet tilsier. Slikt er, etter min oppfatning, melking av samlere, og en faktor som tilsier usunne tilstander i frimerkenes verden.
Og å utstyre norske objekter med tidvis intetsigende attester fra "ekspert" som ikke er godkjent av Norsk Filatelistforbund? Vi har atskillige særnorske uttrykk som er passende i slike anledninger.
I Høilands siste katalog, med auksjonsdag i slutten av måneden, finnes haugevis av de brevene som ble solgt dyrt i Malmø sist høst. En av de som fulgte firmaet lengst med budskiltet, var visstnok norske Samlerbørsen. Dette firmaet har, ifølge rykter, til gjengeld kjøpt en svær og flott samling NK1, men måtte strekke seg så langt så langt, ja så langt at snittprisen per merke ble over 2 500 (hvis jeg har regnet rett; det er lov å gjøre feil, vettu). Og surprise, surprise, gjett hvem som har en stor og flott NK1-avdeling på kommende auksjon? Heldigvis har verken Høiland eller Samlerbørsen tatt nevneverdig høyt i når det gjelder utropsprisene, men det vil overraske (med enkelte unntak) dersom markedet i utgangspunktet er villig til å pushe objektene (samlet sett) opp i profitt. Og da kan selv temmelig akseptable utropspriser være med på å skape inflasjonstendenser i samleverdenen. Denne inflasjonen er i så fall tilbyderdrevet, og ikke etterspørselsdrevet! Hva er da poenget med en offentlig auksjon?
Tenk at noen fremdeles er forundret over at fotballen er rund...
Du må være medlem av Frank E Ring for å kunne legge til kommentarer!
Bli med Frank E Ring