Blir prisen for et stemplet eksemplar av NK 1 kr.50 i år 2055? Jeg vil nødig være pessimistisk på filateliens vegne, men det virker som om Posten er i ferd med å formørke frimerkets fremtid i vesentlig grad. For det handler ikke bare om høyt pålydende og høye portotakster, pluss bruken av samlere som økonomisk melkeku uten å bry seg om at Postmuseets samlinger støver ned på avlåste lagre, eller at stemplene blir styggere og styggere. Samt det triste faktum at det trygge, lokale postkontoret legges ned og erstattes med en luke i nærbutikken betjent av folk uten kompetanse og kunnskaper om frimerker, reklamesøppel som fullstendig har overtatt brevets rolle i postkassen, foruten økt bruk av SMS og e-post som erstatning for det skrevne ord på et ark papir. Det handler om helheten; alt i alt ser det temmelig mørkt ut for frimerkesamlingens fremtid her i Norge.
Det er mulig situasjonen vil endre seg noe den dagen Posten mister monopolet sitt og man får fullt fungerende bypost, at personlige frimerker får en langt lavere utsalgspris enn idag, eller at det vokser frem en protestbevegelse mot et samfunn der menneskelighet i stadig større grad blir rasjonert bort til fordel for det som tjener økonomien, slik at brev/postkort blir "in" igjen. Man skal aldri si aldri - selv de gode, gamle LP-platene har fått ny renessanse nå. Men hvis utviklingen får fortsette i dagens tempo, risikerer frimerkesamlingen å havne i den samme fellen som pins-feberen i forbindelse med OL i 1994; et marked av samleobjekter uten praktisk nytte som kollapser når det ikke lenger er bruk for det.
La oss nå se på grunnen til at frimerket er til: Det ble funnet opp som et praktisk middel til å ivareta en nødvendig funksjon i samfunnet, nemlig kommunikasjon mellom mennesker - gjennom å sikre forhåndsbetaling av porto. Med dette hjelpemiddelet bygget man ut et offentlig postvesen som gjorde stor nytte for seg, og slik fortsatte det å være frem til et stykke ut på 1900-tallet, da frimerkene også ble et visittkort for det enkelte land, og man fikk særfrimerker som fremhevet landets historie og egenskaper med ulike motiver. Og etterhvert som antall frimerkesamlere økte, fikk også postverkene øye på en ny inntektskilde, og man begynte med masseproduksjon av Mikke Mus- eller sommerfuglmotiver eller andre merker som utelukkende var laget for samlere, som utgivelser fra lilleputtstater eller den tidligere Østblokken.
Her i Norge holdt man seg lenge til det som den gang ble definert som en "seriøs utgivelsespolitikk", men nå er man på full vei mot et utgivelsestempo som ikke ligner grisen; hvem har egentlig bruk for alle frimerkene som gis ut idag? Om man tenker seg en verden uten frimerkesamlere, ville man i Norge idag ha klart seg utmerket med ett eller to bruksmerker i året - det er simpelthen ikke bruk for flere. Postkortene er blitt erstattet med SMS og brev langt på vei med e-post, slik at frimerkenes opprinnelige samfunnsfunksjon er en saga blott: På mange måter tilhører frimerker gårsdagens teknologi.
Og siden frimerkenes samfunnsfunksjon ikke lenger er til stede, forsvinner også det som gjorde frimerkesamling så populært, nemlig det at dette var en hobby for stor og liten, og det var mange småunger som begynte samlerkarierren sin ved å klippe i stykker mammas og pappas brevpost. Før i tiden var norske frimerker en del av folks hverdag, noe "alle" hadde et forhold til når brevet ramlet ned i postkassen. Dagens unge vet knapt hvordan et særfrimerke ser ut, og mens et årssett i 1980 kostet kr.18,25 og kunne kjøpes av hvem som helst, er ikke bare dagens utgivelser langt dyrere og krever en tykkere lommebok, men det er også - med dagens ulike papirtyper - atskilig vanskeligere å samle Norge komplett. Å samle dagens norske frimerkeutgivelser krever både penger, spesialisering og en solid porsjon flaks. Kanskje artig for en 40-åring, men 12-åringen vil trolig velge bort frimerkene til fordel for dataspillet på PC-en som resten av klassen snakker om. Frimerkesamling i Norge begynte for øvrig med småunger som ville samle "hele verden" i frimerkealbumet. Og river man bort grunnlaget for frimerkesamling blant unge, forsvinner også rekrutteringen - og fremtiden. Det er ingenting som tyder på at det vil være flere frimerkesamlere i Norge om noen tiår; snarere tvert imot.
Et samlerområde som bare er til for samlernes skyld uten praktisk nytteverdi vil enten kollapse (slik OL-pinsene gjorde det), eller holde seg på et lavt prisnivå som er i samsvar med markedet, og som gjør det uinteressant som investeringsobjekt. Før i tiden var et ubrukt norsk frimerke et verdipapir som alltid kunne gjøre nytten som porto, men med dagens portoøkninger samt moms på post blir eldre ubrukte merker nær sagt verdiløse, og skulle man investere penger i 1979 for å få pengene til å blomstre i de kommende 25 årene, fantes det langt klokere investeringsobjekter enn helark av NK 855 i bankboksen. Det som en gang var et verdipapir, kan idag knapt omsettes for pålydende fra 1979, og i takt med inflasjonen er helarkene fra 1980-årene blitt et gedigent tapsprosjekt.
For at et verdipapir skal ha en bestemt verdi, må denne verdien være i samsvar med markedsprisen, og når prisen på et ubrukt, resirkulert A-post-merke ligger på kr.1,50, hjelper det lite at Posten selger A-post-frimerker til kr.7,00; hvem vil vel veksle 1000-lapper i banken når man bare får igjen en 200-lapp? Før i tiden hadde man valget mellom å sende brev eller telegram, noe som var enda dyrere. Idag er konkurrenten e-post som ikke bare er gratis og kommer frem i løpet av noen sekunder, men også mer pålitelig. Kort sagt har Posten priset seg ut av markedet, slik at man idag bare sender brev som en siste utvei - da gjerne med resirkulerte merker. Og når Postens svar på dette er å øke portoen, legge ned postkontorer og bruke 300 millioner på en ny logo, sier det seg selv at denne tankegangen ikke er tilpasset markedet for privatkunder.
Så hva gjenstår når frimerket ikke er et verdipapir, ikke lenger har noen viktig samfunnsmessig funksjon, og heller ikke særlig støtte blant dagens unge? Da gjenstår bare et samlerområde for voksne samlere - som er avhengig av aktiviteten deres. Og hva skjer når samlerne ikke lenger er like ivrige? Da kollapser markedet, slik OL-pinsene gjorde det, eller Færøyenes første frimerkeutgivelser, som folk var ville etter i 1981, men som idag selges for småpenger.
Min dystre spådom er derfor at frimerkesamling i Norge allerede har sett sin storhetstid. Idag er særfrimerker til for samlere, om 15-20 år vil kanskje frimerker generelt være en kuriositet som bare benyttes av samlere, og når antall samlere synker vil markedet måtte tilpasse seg dette med vedvarende tilbud og mindre etterspørsel. Skal man tippe at NK 1 stemplet omsettes for maks. kr.50 i år 2055 om man ser bort fra inflasjonen? Et annet alternativ kan være at dagens lave opplag på særfrimerker og vanskelig tilgjengelige papirtyper fører til spekulasjon og investering, slik at prisene øker merkbart på kort sikt; ikke ulikt det som skjedde i begynnelsen av 1980-årene. Men den dagen investorene trekker seg ut, får man et solid krakk, og prisene synker; historien har en lei tendens til å gjenta seg. Med den forskjell at i 1980-årene hadde frimerkene fortsatt en vesentlig postal funksjon, mens de om noen år trolig ikke vil være stort mer funksjonelle enn selvklebende glansbilder.
Og Posten...? De kommer til å slutte å produsere frimerker den dagen antall ivrige kjøpere blir så lite at det ikke lenger er lønnsomt å gi ut merker. Kanskje blir det pregløse frankeringstrykk som i fremtiden overtar frimerkenes rolle i den grad det blir nødvendig. Postmuseets triste skjebne er et utmerket eksempel på Postens manglende respekt for norsk kultur, og slagordet "Oss mennesker imellom" blir rimelig ironisk når Posten i stadig større grad retter fokus på uadressert reklame fremfor personlig brevpost og en samtale på det lokale postkontoret. Hvis postkasser fulle av reklamesøppel og nedlagte postkontor skal være et eksempel på Postens medmenneskelige kommunikasjon, går vi sørgelige tider i møte.
Du må være medlem av Frank E Ring for å kunne legge til kommentarer!
Bli med Frank E Ring