Min farfar, Magnus Bøe (1885-1961) var ansatt i postverket som postekspeditør. Han reiste mye på Bergen-Newcastle, Oslo-Bergen (båt), Bergensbanen (tog) og med "fjordabåt" langs kysten på vestlandet.
Her har dere en liten julehistorie han skrev ned. Det er litt uvisst når, men dette er nok rundt 1918-1928. (Oslo er brukt som skrivemåte - Oslo fikk navnet i 1925). Men min farfar skrev dette først ned i sine "memoarer" langt senere - så historien kan godt være fra før 1925.
Jeg minnes en siste tur på kysten før en jul. Skipper, styrmann og jeg skulde hjem til Bergen for å feire julen. Vi hadde håp om å nå dagtoget fra Oslo julaften etter en stormfull reise på kysten. Men inne i Oslofjorden møtte skodden os tykk som ull. Tåkeul fra skib som søkte inn eller ut, klokkeklemt fra ankerliggere. Skipperen slo stopp til maskinen. Farvel jul.
Losen, -gamle Stangeland – lyttet en stund. ”Eg må ha full fart kaptein”. Skipperen gav full fart. Og så var jeg med på en av de mest spennende seilaser jeg har opplevet. Losen med klokken i hånden og kursene i hodet. Kloss under fyrlyktene, som sken opp når vi fikk dem på tvers. Stopp når ankerliggere og andre skib syntes å være i farvannet. Vi så skygger gli forbi, og så med full fart igjen til siste fyrlykt var passert, og det stod tilbake å finne fram til Akershusutstikkeren. Vi drev sakte innover. Plutselig hørte vi dunk i dunk inne i skodden. Det var vaktmannen på kaien som slo med en stang på pakkhusets jernvegg. Etter den lyden gikk vi og klappet fint til kaien. Fortøyet, fikk levert posten, og så med bil til Østbanestasjonen, hvor vi såvidt rakk Bergenstoget som gikk klokken 7.
Takk, gamle los Stangeland. Du skulle ikke reise hjem til jul.
Du må være medlem av Frank E Ring for å kunne legge til kommentarer!
Bli med Frank E Ring