Frankeringsetikett — din nye frimerkesamlerhverdag

Som en vedvarende aprilsnarr sist fredag ble det offisielt annonsert at Posten Norge tar i bruk etikettskrivere ved et par hundre brukersteder for frimerker i nærmeste framtid. Såpass nær framtid at i går ble de første printerne satt i drift ved Frimerketjenestens utsalg og spydspisskontoret med samlerluke i Oslo, St Olavs plass.

Andre postkontor og PiB'er debuterer med etikettskrivere fra og med i dag.

Frimerker, og særlig frimerker som ramler av (les: gjenbruksmerker) i løpet av poststrømmen, og dermed skaper krøll for sorterings- og stemplingsmaskiner, har lenge vært en torn i siden til Postens mer praktiske anliggender. Samtidig har økende lettfeldig behandling av postsendinger ved avgang, først og fremst grunnet korte tidsfrister for behandling på postterminalene, ført til enda flere ustemplede, frankerte postsendinger, som igjen har resultert i enda flere gjenbruksmerker.

Hvorvidt etikettene lar seg samle på lik linje med frimerker, gjenstår å se. Dersom de blekner raskt, er det lite trolig. I motsatt fall, kan vi anta at etiketter med tidlige datoer eller høye frankeringer, og frankering for tilleggstjenester, blir de mest ettertraktede. Videre er etikettene forsynt med enhetsnummer, slik at enkelte hjemstedssamlere nok vil finne en viss glede i dem.

Posten Norge har tydeligvis ikke studert utenlandske aktørers tidvise suksess med etiketter med hensyn til samlerfolket, og Frimerketjenesten har øyensynlig ikke presset hardt nok på for å få noe annet enn death-star-logoen på etiketten. Mens britiske Royal Mail maktet å introdusere store og fargede og delvis tidsbestandige etiketter med innlemming av det nærmest tidløse Machin-designet, de såkalte dronninghodene, som blant samlere fort farer opp i 500 kroner stykket dersom prenten er interessant nok, satser Posten Norge istedenfor på bleikt og blast i både design og tanke. Hvordan ikke dette kunne vært gjort til en mulighet for et kvanteløft av posthornserien, både nasjonalt og internasjonalt, istedenfor å kaste enda en fyrstikk inn i kremeringsovnen for filatelien, er egentlig litt bakstreversk og til å klø-seg-i-hue-av. Norges posthornfrimerker er fortsatt verdens lengstvedvarende frimerkemotiv, og kunne nå økt bredden i en ny dimensjon med påfølgende oppmerksomhet blant samlere og designinteresserte over hele verden.

Mon tro om Posten Norges kommunikatører har vært involvert i prosessen? Hva med Programutvalget for nye frimerker? Postens designråd?

Er det lov å spørre om det finnes noen samhandling igjen?

Tapte muligheter er ikke bare tapt salg, og tapte kroner på bunnlinja for Posten, men også mye glede tapt ute blant samlere. Og andre som kan glede seg over god design. I ren samfunnsøkonomi er det riktignok vanskelig å beregne årsak og pengeverdi av gleder; men alle monner metter — det er sikkert. Markedsføringsverdien alene av å kunne presentere et produkt som virker tiltalende, og som påvirker mange i sitt daglige dont, bør med Postens innflytelse på samfunnet innebære flere milliarder kroner. Årlig. Så takk for at dere igjen benyttet anledningen, Posten.

Og ja, jeg forutsetter at Posten anser posthornmotivet som god, bevaringsverdig design. Eller er det en bristende forutsetning?