frimerkeøkonomispråket

Frimerker, på linje med alle andre varer og tjenester, omsettes etter avtale mellom kjøper og selger. Som regel har selger en pris  som godtas eller ikke godtas. Gjerne kalles det en veiledende pris som justeres ned når salget går dårlig, eller behovet for å bli kvitt foreldet juggel stiger.

Handlerkatalogen benytter begrepet veiledende priser.

Skanfil sier rett ut: prisliste.

Norgeskatalogen opererer med priser mellom samlere

Myntkatalogen skiller seg ut ved å bruke begrepet VERDI.

Når jeg blar gjennom bunkene med stemplede haakon og olav-merker blir jeg ualminnelig lykkelig når disse har VERDIEN 1 krone.

Når jeg derimot ser at PRISEN I handlerkatalogen er 1 krone, detter humøret.

Og det er vel sånn med de fleste, og gode selgere vet dette og bruker det for alt det er verdt. Og selv om vi innerst inne vet det, lar vi oss lure for deretter å anklage andre.

Frimerkemarkedet er vel strengt tatt to-delt;

-nyere ustemplede merker i relativt store mengder med en

  utsalgspris som er fast

- brukte merker/objekter som er mer eller mindre unike, og hvor

  omsetningen skjer på auksjoner og hvor lommeboka og hjertet er

  mer avgjørende enn aktuell hjernefunksjon.

Er vi samlere lidenskapelige romantikere? Lar vi oss lure av VERDIER, når vi burde tenkt PRIS?