frimerker og postkort som kultur og hobby

Frimerker med sjel

Mange frimerkesamlere vil kanskje være enige i at det finnes to ting i filateliens verden som virkelig kan kalles triste. Det ene er når frimerker går opp i flammer - uansett grunn.

Når det nasjonale postverket av en eller annen grunn ønsker å kvitte seg med frimerker for godt, er det for så vidt forståelig at man velger ilden som en effektiv løsning, men fra en samlers synspunkt er det hjerteskjærende å vite at det svenske postverket så sent som i 1985 brant opp 40.000 av hver valør av de velkjente 55- og 80-øres-merkene fra 1918. Ja da, jeg vet at verdien av de gjenværende frimerkene ville ha sunket om disse kom på markedet. Men dog. Støp merkene i en betongblokk, begrav dem under to kilometer med is på Sydpolen, legg dem i en skuddsikker safe og kast nøkkelen, gi dem til Postmuseet, gjør hva som helst - men ikke brenn frimerker som kanskje vil komme til nytte i neste århundre. Har frimerker eller dokumenter først gått opp i flammer, er de definitivt gått tapt for alltid, noe fremtidens samlere vil tenke på med sorg i blikket; bare spør folk som samler gamle sedler.

En annen ting som også kan kalles trist, er når en flittig samler går bort, livsverket hans auksjoneres bort bit for bit, og frimerkene spres for alle vinder. Og albumsidene som med millimeterpresisjon ble satt opp etter timer og atter timer ved skrivebordet, havner i søppelkassen. Bildet øverst er en albumside som etter alt å dømme som stammer fra et dødsbo; jeg vet ikke hva denne samleren het eller hvem vedkommende var - alt jeg kjenner til, er denne ene albumsiden for tjenestemerker som jeg i sin tid kjøpte på QXL. Merkene er for lengst tatt ut og lagt i dublettsamlingen, og albumsiden burde vært kastet, men når man tenker seg den ukjente samleren som sitter der og fester klemlommene én for én, så nøyaktig som mulig, kan man forstå at også en tom, forlatt albumside kan ha en mening og verdi. Ikke samlermessig, men menneskelig. Spørsmålet er nemlig: Hva er egentlig vitsen?

Hvis vi stiller oss spørsmålet hvorfor vi samler frimerker, vil mange ulike svar dukke opp. Noen samler for å få samlingen så komplett som mulig, mens andre håper at den kanskje i fremtiden kan videreføres av kommende generasjoner. Men legger man alle illusjonene til side, og innser at "de kommende generasjonene" trolig vil ha større nytte av pengene enn av noe så håpløst gammeldags som frimerker i det 21. århundre, er man tilbake ved den tomme albumsiden. Hvor mange av samlingene våre kommer til å bli splittet opp og solgt på fremtidens utgave av QXL?

Selv har jeg filosofert litt over hvorfor jeg fortsatt tar vare på frimerkesamlingen nå som samleraktiviteten ikke er hva den en gang var; i bunn og grunn er det bare automatmerker jeg holder fast ved som aktivt samlerområde, resten av merkene bare ligger der - mengder med merker; bokstavelig talt tusenvis av automatmerker, lagerbøker med dubletter, papirtyper, usorterte merker som jeg aldri får tid til å sortere, en omfattende postfrisk samling; frimerker, frimerker, frimerker. Hva kommer til å skje med alt dette i fremtiden? Antagelig kommer papirlappene bare til å ligge der som et minne fra tiden da jeg var aktiv samler, og når jeg en dag trekker mitt siste sukk, blir vel hele stasen solgt på en eller annen auksjon.

Nå er jeg ikke alene, for disse tomme, forlatte albumsidene som blir igjen etter at dødsboet er splittet opp og merkene solgt, er noe som trolig alltid vil være der så lenge folk samler frimerker; samlinger splittes, finner nye eiere som så tar dem med i samlingene sine, før også de en dag går bort - og slik forsetter det; eksemplarene av NK 1 vi har i albumene våre, tilhørte andre samlere for hundre år tilbake. Men har frimerker en "sjel"? Niks. Til syvende og sist er det bare snakk om små papirlapper som i årenes løp overføres fra samling til samling. Det som derimot har et mer personlig preg, er disse tomme albumsidene som omtenksomme samlere fyller med merker; tomme albumsider som blir igjen, og som ingen har bruk for etter at dødsboet er gjort opp.

På den annen side finnes det også mennesker som gir frimerker en større betydning enn å bare flytte dem fra sted til sted, og slike mennesker fortjener utvilsomt respekt for innsatsen sin. Noen skriver tykke bøker om posthistorie og engasjerer seg i dette, mens andre oppretter forum som Frank E. Ring, og betaler for opplegget av sin egen lomme. Atter andre selger merker fra samlingen sin til inntekt for et veldedig formål.

En samler her på Frank E. Ring har en webside ved navn frimerker.org, og selger frimerkene sine til inntekt for Open Heart, som driver hjelpearbeid blant gatebarn og fattige i Ukraina. Jeg har selv kjøpt merker fra ham, og har ingenting å utsette på kvalitet eller pris som er rimeligere enn vanlig QXL-nivå; skal man først kjøpe merker, kan man jo like gjerne kjøpe dem fra noen som gir merkene "sjel" ved å hjelpe til; anbefaler dette på det varmeste.

Ingen av oss vet hvordan frimerkesamling vil fortone seg i det neste århundret eller i fremtiden generelt. Men skal man bare fokusere på prisen og flytte merker fra samling til samling, kan man vurdere samling av glansbilder eller Disney-klistermerker - frimerker er i utgangspunktet bare papirlapper, og skal man gi dem en "sjel", må man huske på at det også finnes en verden utenfor frimerkealbumet. Skal frimerkesamling ha en fremtid som noe mer enn bare en hobby for spesielt interesserte, bør man kanskje sette seg ned og tenke over hva som kan gjøres for å gjøre det hele mer levende.

Det er så trist å se på at tomme, forlatte albumsider er det eneste som blir igjen etter mange frimerkesamlere.

Visninger: 876

< Forrige innlegg

Kommenter

Du må være medlem av Frank E Ring for å kunne legge til kommentarer!

Bli med Frank E Ring

Kommentert av mpi den 30 januar 2010 kl. 13.51: iMerke ville neppe blitt en suksess med mindre merkene ble pakket inn i blanke, hvite mapper med fruktbilder.

Derimot vil jeg anta at mange Linux-brukere ville finne veien til postkontoret hvis Posten begynte å selge frimerker med Tux som motiv...

Kommentert av Marius den 28 januar 2010 kl. 16.51: Artig. Hva om Posten snart lanserer iMerke? Bare å ta bort fr, egentlig. De kunne prøvd det på høstens posthorn-utgave: "NORGE iMerke A" i ovalen ;-?

Men for å stupe inn i digresjonen: jeg tror ikke Apple lanserer iPad av noen annen årsak enn å plage konkurrenten Amazon og deres Kindle. At Apple hopper rundt og får med seg publishing-giganter, er vel helst for å vise styrke; og publishinggigantene surrer rundt og aner ikke hva de skal ta seg til etter at internett overtok leserne deres - de betaler kanskje Apples utviklingskostnader til og med. Det er som å legge hovedkontoret for noe norsk til Mo i Rana (ingen dissing av Mo eller folk der; beklager) og få med seg OBOS og 4H og Blindeforbundet på prosjektet: da virker det svært.

Men det er klart, mange må kjøpe nye bukser og jakker for å få plass til den svære iPad-klumpen; den er jo på størrelse med et frimerkealbum. Hei, kanskje vi kan utnytte den nye iPad-klesmoten til lettere å bære rundt frimerker (når klærne kommer på salg)? ;-))

Kommentert av mpi den 28 januar 2010 kl. 15.39: I utgangspunktet er både biler, iPad-er og frimerkeårssett like sjelløse, men når man pøser inn enorme summer i designkonseptet - biler blir markedsført som nærmest en del av menneskets personlighet (...men reklamen utelater elegant det faktum at de samme bilene kan ende opp som likkister eller drapsvåpen), og Apple-lanseringer av nye produkter markedsføres som like revolusjonerende som oppfinnelsen av hjulet eller lyspæren...
...da må selv Posten melde pass i denne sammenhengen, og innse at årssettet og årboken blir små, grå mus stilt opp ved siden av iPad-en, iPod-en, iPhone-en eller alt som har en fiks, liten i i begynnelsen av ordet.

Hadde man forresten kalt dette forumet iFrankering, kunne man vel telle timer før Apples advokater kom på banen. Det er en helt annen verden enn den slitne postmesteren som i 1859 tar frem pennen for å annulere ytterligere et merke med den pene, sirlige håndskriften sin før han avslutter en lang arbeidsdag, og spiser kveldsmat med kona, mormor og de åtte ungene.

Kommentert av Marius den 27 januar 2010 kl. 22.03: @mpi: tv og aviser deler annonsekrisen seg imellom broderlig; muligens fordi annonsørene har funnet ut at nesten bare bestemor og bestefar på 60+ ser fjernsyn og løser lørdagskryss i vg.

@classic: tror han er like under nesa di.

Det du nevner med stempler og håndannulleringer er jo snacks, for det du sier er at standardvaren (som f eks merker i årssett) ikke har mye sjel, men at det må menneskers handlinger til. Vi kan kanskje strekke en sammenlikning så langt som å kalle det design?? Man sier jo at biler har sjel (men er det fordi folk steller med dem, eller fordi de tar oss nye steder, eller fordi bildesignere bruker år på å utvikle dem)? Har iPhone sjel, mens Nokias mobiler ikke har det?

Kommentert av classicstamps den 27 januar 2010 kl. 19.26: Jeg mener dog at merkene har sjel, men det er mest relatert til stempling eller aller helst Håndanullering (+ evnt brev). Hva med en NK med håndannulert dampskipsannulering, det har sjel det. Det var en gang en bruker som het stamps_are_storytellers.

Kommentert av mpi den 27 januar 2010 kl. 17.52: Tja - om man leser nettavisene til Dagbladet eller VG og teller antall referanser til TV-programmer ("Carrie fra «Sex og singelliv» i midtlivskrise" skriver Dagbladet på forsiden nå), er det tydelig at det fortsatt finnes folk som mener at disse rystende nyhetene er like viktige som - eller viktigere enn - jordskjelv og sultkatastrofer, så da skulle man anta at TV-boksen fortsatt har sine trofaste tilhengere uansett aldersgruppe; programmer som "Top Model" eller "Hannah Montana" har neppe en bestemor på 83 som målgruppe... ;)

Dessuten må man heller ikke forglemme klassikeren Derrick som går i reprise på NRK1. Har tatt opp alle episoder bortsett fra to som jeg gikk glipp av i sommer, og med en samlers nøyaktighet blir alt sortert etter årstall. Derrick er ikke å finne i fildelingsnettverkene, bare episodene fra 1985 er gitt ut på DVD med norsk oversettelse, så den eneste kilden til denne nostalgiske serien er - om ikke den gammeldagse TV-en, så iallfall TV-kortet til PC-en...

Kommentert av Marius den 27 januar 2010 kl. 15.14: Ikke for å være vanskelig, men hvem er det som ser på TV i år 2010?

Kommentert av mpi den 27 januar 2010 kl. 15.10: Man skal aldri si aldri, Marius. Om en frimerkesamler fremstår som et godt eksempel, ramser opp et tall med flere tusen sifre på direkten på TV og forteller at det nettopp er frimerker som er årsaken til den geniale hukommelsen, skulle jeg tro at flere blir nysgjerrige. Og nyheter sprer seg med ekspressfart i dagens digitale samfunn; den ene uken kan frimerker være helt "ute", den neste vil halve landet lære seg dette trikset. Uansett er det mange idéer man aldri skulle tro ville lykkes, men som likevel har slått an. Skru tiden tilbake til 1970-årene da datamaskiner var store som kjøleskap, og fortell folk i 1974 om Microsoft, Google og Facebook.

Hva memorering av 3200 sifre angår, blir det forresten for mye rot med ti forskjellige album. Fire album med 25 sider i hver; hvert album har en karakteristisk farge - gul, rød, blå og svart for å gjøre dette enkelt. Hver albumside har igjen et merke på toppen som forteller hvilken side det er: Side nr.1 har NK 1, side nr.2 har 2 skilling Oscar og så videre. Side 20 i det røde albumet blir således lett å finne med 6 skilling posthorn øverst; det er lettere enn man tror.

Apropos jakkemerker med originale frimerker - laget flere slike for noen år siden, blant annet med stempler fra 1901 og 1906.

Kommentert av Marius den 27 januar 2010 kl. 8.40: @mpi:
Og nå til kommentaren med tallene: Hvis du får litt mer action over oppstillingen og målet for "spillet" blir strategirelatert, kan du også benytte frimerker som brikker (men de må nok kapsles inn i plast først for å kunne håndteres — frimerkers svakhet i konkurransesammenheng), og det er håp om en spillsuksess.

MEN: hvis du bare har tenkt å benytte frimerker som hjelpemiddel for å huske tall eller årstall, er jeg overbevist om at ideen vil floppe, nettopp fordi unge i dag ikke har noe reelt forhold til frimerker. I Nordisk Filateli like over sommeren, skrev en lærer som har tatt inn frimerker i undervisningen, at elever på videregående nivå får fnatt når de hører at et brev kan ta flere dager for å komme fram til mottaker. De bruker selv epost. Og der har du ståa; de unges verden er ikke som da du gikk på skolen.

Kommentert av Marius den 27 januar 2010 kl. 8.32: @mpi:
Med den farten du korrigerer egne innlegg, fikk jeg ikke kommentert korrekt versjon i natt. Se tre ned:
Idé 3 er interessant. Det burde krible i kroppen til lesere som har daglig kontakt med SFO (skolefritidsordningen).
Idé 4 er det en del samlere som holder på med. Men at ungene mine skal bli frimerkeentusiaster bare fordi far passet på å få stemplet frimerker den dagen de ble født, det tviler jeg på. Eldstesønnen min var attpåtil så heldig å få det første brevet som er sendt til ham med et "Missent to Iceland" av den sjeldne sorten, så ifølge værtegnene burde han bli samler. Sjansen for at det blir frimerker han selv velger å samle på, er ikke stor.