Kulturminne? Nei, det er de andre, det.

Frimerker som kulturminne? NOT. Seijar dosten. Som snart slipper årskvota med nynorske frimerker. En av disse utgivelsene markerer 2009 Kulturminneåret. Her har altså de som utgir frimerker en enestående anledning til å hedre og markere frimerker som kulturminner. Slik de stadig markedsfører dem — noe å samle på fra Norge, kjøp-alt-vi-gir-ut, oss mennesker imellom ad lib.

Men tror du det finnes en sammenheng mellom liv og lære hos qosten? Neida, man velger seffers ikke å markere frimerker som kulturbærere gjennom mer enn 150 år her på bjerget. Nei, man velger såklart heller en forbasket reiseradio og en rød telefonkiosk — sistnevnte antakelig den eneste i landet som ikke er nedtagget, har knust vindusrute og avrevet ledning (slik kulturen etter hvert formga dem).

Til gjengjeld blir vi nok snart forespeilet en verdifull investering i dostens neste praktbok med bilder av kulturminner og innsatte postfriske frimerker til en oppblåst verdi. Men, som frimerkesamlere, er vi kanskje mer interessert i en reklamekonvolutt fra 1950-tallet med reiseradioen på? Og et svar-brevkort adressert til L M Ericsson i 1880 — den gang det var skrikende etterspørsel etter telefoner i landet — appellerer muligens mer enn gjensyn med Televerkets monopolboks. Og kanskje like greit, så holder vi kulturminnene for oss selv, og så kan posten holde på med sitt.

For klarer de å holde tritt? Tall fra Sveits (hvor landets frimerkebyrå var så uomtenksomme å gi opplysninger til en journalist) tilsier en stødig nedgang i abonnementskunder på 5% årlig. Parallellforskyving på kartet og fingertelling klarer vi selv. Neste gang det skal markeres kulturminneår, finnes det kanskje ikke frimerker å markere på. Tenk på det, du — du som bestemte at frimerker, postens eneste gjenlevende produkt med en viss appell til følelser blant folk, ikke var verdige kulturminner.