Man kan nok si mye om Postens evne til å komme med flere og flere utgivelser - samtidig som det postale behovet blir mindre og mindre.
Men som kjent er alt relativt, og ser man på utviklingen i visse vestlige land eller mer eksotiske strøk, er ikke dette noe unikt fenomen; de av oss som husker fargerike frimerkepakker som omfattet 1000 forskjellige merker fra hele verden, husker muligens alle blomstermerkene og Disney-merkene med pene hjørnestempler like ekte som Norges Banks 14-kronesedler.
Så med et humoristisk glimt i øyet kan man eksempelvis se på utgivelseshastigheten i øygruppen
Maldivene. I 1996 beregnet man folketallet til å være 263.000 innbyggere, slik at det sier seg selv at postgangen ikke kan være all verden.
Og den filatelistiske perioden begynte rolig. Øygruppen fikk sitt første frimerke i 1906, og i 1950 hadde antallet steget til 21 ulike merker. Ti år senere - i 1960 - hadde man kommet til merke nummer 43. Deretter begynte utgivelsestempoet å øke, og i 1970 kom frimerke nummer 312.
I 1980 hadde antallet økt til 848, og i 1990 ga man ut merke nummer 1369 - uten at jeg tør å spå hvor mange av disse merkene som er å finne på postalt ekte brukte forsendelser. Men så skjedde det noe. Kanskje fikk øygruppen Mikke Mus som ny postmester, eller kanskje var det noen som fant ut at her gikk dette altfor sakte. Flere frimerker måtte til. I 1990-årene eksploderte utgivelsene, og ved årtusenskiftet hadde man kommet til merke nummer 3149. Sju år senere - i 2007 - kom frimerke nummer 4150. Altså om lag et nytt frimerke annenhver dag.
Sammenlignet med dette antallet, er Postens utgivelsestempo fortsatt relativt behersket...
Dessuten kan man jo også spørre seg hvem i all verden som kjøper disse frimerkene; hadde det ikke vært for motivsamlerne, hadde utgivelsespolitikken nok sett helt annerledes ut.